It is a light which objectifies everything and confirms nothing

Rake visningsrom 2018

044_DSC1035.jpg

”It is a light which objectifies everything and confirms nothing” 

I Hilde Honeruds nye fotografier fra Moira flyktningleir på Lesvos er det skarpe sollyset både avdekkende og tilslørende. I et bilde står en irrgrønn plastbøtte anbragt på tørr jord, nærmest som en erstatning for fraværende vegetasjon. Skyggen er knapp, og angir at bildet er tatt midt på dagen. Gjennom det nære, overvinklede utsnittet avskjæres vi fra omgivelsene rundt og det direkte lyset forsterker kontrastene i motivet. Oppmerksomheten rettes mot forskjeller og forbindelser mellom materialer, overflater og farger i bildet: syntetisk grønt mot støvete brunt, glatt plast mot grov jord, definert form mot utbredt flate. Bøttens bruksfunksjon trer i bakgrunnen, og bildets formale kvaliteter i forgrunnen.

Slik fremstår det umiddelbart, også i de øvrige fotografiene som inngår i utstillingen på Rake visningsrom. I et annet nærbilde fylles bildeflaten av spillet mellom ulike typer stoffer drapert fra et oliventre. Med sin ulike vekt, materialer og oppheng faller de forskjellig: en grå presenning er utspent i bakkant, mens et kremgult vevet stoff folder seg tett over en gren og et blått, opprevet vatteppe danner en kaskade i forkant. Stoffenes fall kontrasteres av olivengrenene som strekker seg oppover. Men de nøkterne og beskrivende titlene forankrer detaljene vi ser i en akutt situasjon: Hjørne av telt, Moria camp (2018). Er dette et telt? Lag på lag av stoff, som vanskelig kan ses å fylle funksjonen som beskyttelse. Den reflekterende, uformelige strukturen som bryter bildet i flere flater og speiler det brunsvidde gresset rundt? Et redningsteppe.

Mens en mer formal tilnærming i fotokunsten ofte forstås som distansert, blir det i Hilde Honeruds prosjekt en inngang til undersøkelse av hvordan prekære politiske og sosiale forhold nedfeller seg i det hverdagslige og ordinære. De gjennomgående nære utsnittene og det skarpe sollyset understreker det provisoriske og tilsynelatende tilfeldige ved konstruksjonene vi ser, der alle materialer og strukturer er midlertidige, bevegelige, nødtørftige og erstattelige. Kanskje som menneskene vi ikke ser i bildene. Slik fremheves den overordnede tematikken i Honeruds prosjekt: tvungen migrasjon.

Moria er den største flyktningleiren i Hellas, en konvertert tidligere militærbase kjent for sine uverdige forhold. Her huses omlag 9000 mennesker, tre ganger antallet leiren er dimensjonert for. Rundt åtti mennesker deler ett toalett, elektrisitetsforsyningen brytes i uker av gangen, og matkøene kan innebærer åtte timers ventetid. Omliggende olivenlunder blir grunn for provisoriske teltleire for flyktninger som ikke får plass. Det er her Hilde Honerud har fotografert i”It is a light which objectifies everything and confirms nothing”.

Prosjektets tittel er et sitat fra boken A Fortunate Man. The Story of a Country Doctor (1967), der maleren, kunstkritikeren og forfatteren John Berger og fotojournalisten Jean Mohr i tekst og bilder skildrer hverdagen til landsbylegen John Sassall. A Fortunate Man har blitt stående som en referanse for en form for engasjert, sosiologisk observasjon der samfunnsmessige strukturer avleses i hverdagslivets handlinger og fysiske omgivelser. Inspirert av eksistensialisten Jean Paul Sartres roman Kvalmen (1938) og en marxistisk posisjon bruker Berger formuleringen til å skildre hvordan en tapserfaring kan influere opplevelsen av de nære fysiske omgivelsene som grunnleggende meningsløse: objektivt der, til stede, men uten å bekrefte noe. I Hilde Honeruds prosjekt knytter formuleringen an til lysets grunnleggende funksjon i fotografiet, så vel som til sollysets destillerende effekt i bildene fra Moira. Filtrert gjennom dette lyset stilles livsbetingelsene til mennesker i asyl frem for fotografisk inspeksjon.

I likhet med Berger og Mohrs sosiologiske observasjon ligger Honeruds kunstneriske praksis tett på en dokumentarisk tradisjon der et humanistisk engasjement er førende. I tidligere prosjekter har hovedvekten vært på portretter, som stiller det menneskelige subjektet i sentrum. ”It´s not easy to make history” (2016) består av en serie svart-hvitt portretter av personer som har bodd på Raumyr transittmottak på Konsberg, og undersøker hvordan man som menneske bevarer sin identitet i en situasjon der identitetsmarkører er fjernet og råderetten over eget liv er sterk redusert. ”Øvelser i norsk” (2016) omfatter portretter av høyt utdannede europeere som da studerte norsk og forberedte seg på å flytte til Norge fra land som Romania, Tyskland, Skottland, Polen og Hellas, i kombinasjon med bilder av enkeltobjekter og steder. I It is a light which objectifies everything and confirms nothing har Honerud utelatt det menneskelige subjektet. Hva skjer da med vår evne og vilje til å sette oss inn i situasjonen til menneskene prosjektet likefullt omhandler? Kan vi enklere sette oss selv inn i bildene? Slik stiller prosjektet det grunnleggende spørsmålet om hva et fotografi kan fortelle, og hvordan.

 

Susanne Østby Sæther

//

It is a light which objectifies everything and confirms nothing

In Hilde Honerud’s new photographs from Moria refugee camp on Lesvos, the sharp sunlight both reveals and conceals. In one photograph, a malachite-colored bucket is positioned on dry soil, resembling a form of substitute for the lack of vegetation. The shadow, practically nonexistent, reveals the photo is shot at midday. By way of the close-up, top-down composition, we are cut off from the surroundings and the direct light enhances the contrasts of the image. Our attention is guided towards differences and connections between materials, surfaces and colors in the photo: synthetic green against dusty brown, smooth plastic against rough soil, defined form against flat expanse. The bucket’s primary function becomes secondary, and the photo’s formal qualities are brought to the foreground.

This is the first impression, likewise in the other photographs that make up the exhibition at Rake Visningsrom. In another close-up photo, the image-surface is filled with the interplay between assorted fabrics, draped from an olive tree. Due to differences in weight, material and positioning, they fall in different manners: a grey tarp is stretched tight in the rear, while a cream-colored, woven fabric is tightly wrapped around a branch and a blue, torn fleece-blanket forms a cascade in the front. The fall of the fabrics is contrasted by the olive branches that stretch upward. But the restrained and descriptive titles anchor the details we are seeing in a dire situation: Corner of tent, Moria camp (2018). Is this a tent? Layer upon layer of fabric, which one can hardly imagine serving as a form of protection. The reflecting, unshapely structure that fractures the image into multiple surfaces and mirrors the surrounding, scorched grass? An emergency blanket.

While a predominantly formal approach to the art of photography is often seen as distanced, in Hilde Honerud’s project it becomes an entryway to the exploration of how precarious political and social circumstances find expression in the everyday and ordinary. The sharp sunlight and the repeated use of close-ups underline the seemingly random character of the constructions we are seeing, where all materials and structures are temporary, flexible, scanty and replaceable. Perhaps like the people not pictured. This focus is how the overarching theme of Honerud’s project  – forced migration – is stressed.

Moria, formerly a military base, is the largest refugee camp in Greece, and known for its degrading conditions. The camp accommodates roughly 9000 people – three times the number it was built to quarter. Approximately eighty people share one toilet, the electricity is down for weeks at a time and getting food may entail waiting in line for eight hours. Nearby olive groves become sites for makeshift tent-camps for refugees that do not have a place in the main area. This is what Hilde Honerud has photographed in It is a light which objectifies everything and confirms nothing.

The title of the project is a quote from the book A Fortunate Man: The Story of a Country Doctor (1967), in which the painter, art-critic and author John Berger, and photo-journalist Jean Mohr, chronicle, in text and photos, the work of the country doctor, John Sassal. Today A Fortunate Man is considered something of classic, a form of engaged, sociological observation where everyday actions and the physical environment are interpreted in order to elucidate social structures. Inspired by the existentialist Jean Paul Sartre’s novel Nausea (1938) and a Marxist orientation, Berger employs the quote in order to describe how a loss can make one’s surroundings seem fundamentally meaningless: objectively there, present, but failing to assert anything. In Hilde Honerud’s project, the quote is linked to light’s basic function within photography, in addition to its purifying effect in the photos from Moria. Filtrated through this light, the conditions under which people in asylum must live are set out, ready for photographic inspection.

As with Berger and Mohr’s sociological observations, Honerud’s artistic approach is closely linked to a documentary tradition in which humanistic values serve as a guiding principle. In previous projects there has been an emphasis on portraits, focusing in on the human subject. It’s not easy to make history (2016) consists of a series of black and white portraits depicting people who have stayed at Raumyr transit center in Kongsberg, and explores how people maintain their identity in a situation where identity markers are eliminated and one’s personal autonomy is significantly reduced. Øvelser i norsk (2016) is made up of portraits showing well educated Europeans, who at the time were studying Norwegian and preparing to move to Norway from countries such as Romania, Germany, Scotland, Poland and Greece. In addition to the portraits, the series also included photos of individual objects and places. In It is a light which objectifies everything and confirms nothing, Honerud has omitted the human subject. How does this affect our ability and will to place ourselves in the situation of the people that the project nevertheless is concerned with? Does it become easier for us to see ourselves in the photos? In this manner the project poses the fundamental question regarding what a photograph can communicate, and how.

Susanne Østby Sæther