Galleri Van Bau, 2009
I fotoserien ”Skifte” presenterer Hilde Honerud flere interiører, mer spesifikt ulike dødsbo, noen tømt for inventar og klargjort for salg, andre forlatt uforandret som om beboeren bare er ute et ærend. Interiørene, tidligere en person eller en families hjem, fremstår her som avkledde og sårbare rom i grenseland mellom fortid og fremtid, gammelt og nytt. Fotoene fungerer som billedlige iscenesettelser av den glidende overgangen mellom det levde liv og døden, hvor kunstneren inntar en aktiv rolle i utvelgelsen av hva som skal bevares og hva som forkastes. Det handler her derfor ikke om forvaltningen av en sannhet om hva som har vært, men heller om hvordan minner konstrueres og hvordan fotografiene, både som materielle objekter og menneskelige levninger, står igjen som billedlige avtrykk i overgangen fra fortid til fremtid, som vitner om livet levd, med betrakteren som tilskuer og medskaper. Begrepet skifte er et av de eldste juridiske begrepene vi har. Og i lys av situasjonen beskrevet over er det lett å se etter sammenhenger mellom de mer eksistensielle undertonene i fotografiene, foto som vitne om livet levd, og den verdien mennesket legger i å ha et hjem. I skifteretten delte man eiendom etter dødsfall, skilsmisse og odelsfraskrivelse, fra gammel av var det her et menneskes egentlige verdi ble avgjort. Det handlet om hva man etterlot seg og om ens etterkommere satt igjen med nok ”ressurser” til å forvalte ens ettermæle. Fotografiet kan sies å ha en spesifikk funksjon innen denne situasjonen. Mer nøyaktig enn et maleri, overtok fotografiet på slutten av 1800-tallet kunstens oppgave å representere (- reprodusere) den ytre virkeligheten. Fotografiapparatets evne til å skape et direkte avtrykk av virkeligheten på papiret fremstod dermed også som en garantist for at sannheten, så vel som ettermælet og minnene fra ens liv, kunne bevares for all tid. Men hva er sannhet og hva er ettermæle? Og hvis søsken skifter boet etter foreldrene, hvem sitter igjen med definisjonsmakten i kampen mellom ulike minner, mellom ulike oppfatninger av hva det var som egentlig skjedde. Honeruds fotografier fremstår som subtile løsninger på disse problemstillingene. I disse bildene kommer fotomediet til sin rett som redskap, men også som konserverer av tolkninger basert på kunstnerens subjektive utvelgelse. De understreker hvordan forestillinger om sannhet og forståelse av fortiden alltid må sees som konstruksjoner, uløselig tilknyttet hukommelsens og minnenes sammensetning og funksjon, dette ved å presentere utsnitt fra interiørene som klassiske komposisjoner. Innenfor disse komposisjonene, disse billedlige rommene, åpner fotografiene for dialog og ikke minst forhandling. Forhandling om hva fortiden bestod av og hva fremtiden eventuelt kan bringe.
/ Mari Sundet
Galleri Van Bau, 2009
I fotoserien ”Skifte” presenterer Hilde Honerud flere interiører, mer spesifikt ulike dødsbo, noen tømt for inventar og klargjort for salg, andre forlatt uforandret som om beboeren bare er ute et ærend. Interiørene, tidligere en person eller en families hjem, fremstår her som avkledde og sårbare rom i grenseland mellom fortid og fremtid, gammelt og nytt. Fotoene fungerer som billedlige iscenesettelser av den glidende overgangen mellom det levde liv og døden, hvor kunstneren inntar en aktiv rolle i utvelgelsen av hva som skal bevares og hva som forkastes. Det handler her derfor ikke om forvaltningen av en sannhet om hva som har vært, men heller om hvordan minner konstrueres og hvordan fotografiene, både som materielle objekter og menneskelige levninger, står igjen som billedlige avtrykk i overgangen fra fortid til fremtid, som vitner om livet levd, med betrakteren som tilskuer og medskaper. Begrepet skifte er et av de eldste juridiske begrepene vi har. Og i lys av situasjonen beskrevet over er det lett å se etter sammenhenger mellom de mer eksistensielle undertonene i fotografiene, foto som vitne om livet levd, og den verdien mennesket legger i å ha et hjem. I skifteretten delte man eiendom etter dødsfall, skilsmisse og odelsfraskrivelse, fra gammel av var det her et menneskes egentlige verdi ble avgjort. Det handlet om hva man etterlot seg og om ens etterkommere satt igjen med nok ”ressurser” til å forvalte ens ettermæle. Fotografiet kan sies å ha en spesifikk funksjon innen denne situasjonen. Mer nøyaktig enn et maleri, overtok fotografiet på slutten av 1800-tallet kunstens oppgave å representere (- reprodusere) den ytre virkeligheten. Fotografiapparatets evne til å skape et direkte avtrykk av virkeligheten på papiret fremstod dermed også som en garantist for at sannheten, så vel som ettermælet og minnene fra ens liv, kunne bevares for all tid. Men hva er sannhet og hva er ettermæle? Og hvis søsken skifter boet etter foreldrene, hvem sitter igjen med definisjonsmakten i kampen mellom ulike minner, mellom ulike oppfatninger av hva det var som egentlig skjedde. Honeruds fotografier fremstår som subtile løsninger på disse problemstillingene. I disse bildene kommer fotomediet til sin rett som redskap, men også som konserverer av tolkninger basert på kunstnerens subjektive utvelgelse. De understreker hvordan forestillinger om sannhet og forståelse av fortiden alltid må sees som konstruksjoner, uløselig tilknyttet hukommelsens og minnenes sammensetning og funksjon, dette ved å presentere utsnitt fra interiørene som klassiske komposisjoner. Innenfor disse komposisjonene, disse billedlige rommene, åpner fotografiene for dialog og ikke minst forhandling. Forhandling om hva fortiden bestod av og hva fremtiden eventuelt kan bringe.
/ Mari Sundet